Hjemmeside for boken

Vitnet – samtaler om det åndelige i vår tid

av Lars Michael Næss

Kristi gjenkomst i skyen

Boken forteller om at Kristus har kommet tilbake på en måte ingen hittil har kunnet forestille seg.

I to tusen år har mennesker spekulert på hva Jesus mente med hva han sa om sin gjenkomst. Det er gåtefulle ord, for på den ene siden var hans tid som et menneske iblant oss fullbrakt ved hans død på korset, på den andre siden sa han at han ville komme tilbake til jorden. Dette vekker tanker om gåten i eventyret om kongssønnen som bare ville ha jenta om hun kunne komme til ham ikke ridende og ikke gående, ikke naken og ikke kledd.  I boken løses bibelens gåte, noe som ikke har vært mulig før i vår tid. *

Overalt hvor kristendommen kommer opp som samtaletema reises straks spørsmålet om tro. Tror du eller tror du ikke? Og hvordan begrunner du i så fall troen eller ikke-troen? Glemt er at kristendommen er en visdomslære og etikklære som har beskjeftiget mange av de største tenkerne i historien. Det synes også å være glemt at verdiene som kristendommen har frembrakt, utgjør stor del av verdigrunnlaget for samfunnet vårt. Svært mange aksepterer disse verdiene selv om de ikke har en tro. Likevel er det en utbredt oppfatning at kristendommen ikke er forenlig med fornuft og forstand, og ikke har mer å tilføre opplyste mennesker. I akademia snakkes det om post-kristendom, tiden etter kristendommen, som betegnelse på tiden vi nå lever i. 

De kristne har selv delvis skyld i denne utviklingen. Både Jesus og Paulus advarer i klare ordelag mot å dømme andre. Likevel har utbredt dømmesyke gjort seg gjeldende blant kristne. Dette har ført med seg mye lidelse. I tillegg har dømmesyken underminert fri meningsutveksling. Mange ser det som viktigst å leve med en enkel tro, og er fornøyd med det. Jeg ser ikke noe galt i dette. Men kristendommens videre utvikling er avhengig av at tilstrekkelig mange er villige til å gå nye veier. Vi trenger å kunne tenke fritt. For liksom vitenskap og kunst trenger frihet for å utfolde seg, har det religiøse livet også behov for frihet for at mennesker skal kunne finne individuelle veier til hjelpen, kjærligheten og visdommen i det hellige.

Boken Vitnet er en invitasjon til å se på kristendommen med nye øyne. Ikke for at jeg ønsker å overbevise leseren, men for å gi nye og spennende perspektiver og vekke undring. Jeg vil sette lys på brennende spørsmål angående vår eksistens nå, ved inngangen til en tid med store prøvelser for menneskeheten. Skiftende tider krever ny erkjennelse. Kan det være at nettopp kristendommen kan gi oss dette?

* Jeg er ingen teolog. Boken er basert på egne erfaringer av åndelige sammenhenger og hvordan disse samsvarer med Bibelen slik jeg leser den. Erkjennelsene som har kommet til meg føles «mange nummer for store» for meg. Selv om jeg opplever visshet, er jeg likevel åpen for at jeg kan ta feil. Derfor håper jeg leserne ikke tar noen ting for gitt, men etterprøver det jeg skriver.

 

Lars Michael Næss: Vitnet – Samtaler om det åndelige i vår tid

Bokomtale

 

TO MENNESKER MØTES TIL SAMTALER, hovedpersonen Lasse Tornquist og den 13 år eldre Hans Emil Brochmann. Hans har kreft og vet at han har kort tid igjen å leve. Rammen for samtalene er en stor, gammel villa, hvor Hans har sin leilighet. Her var det tidligere en fødeklinikk der Lasse ble født. Lasse er opptatt av å snakke om hva han har opplevd av det åndelige i vår tid, mens Hans er opptatt av levd liv og å være en medvandrer for Lasse. I dynamikken som oppstår mellom dem, belyses mange viktige spørsmål. Friheten, som vår tids mennesker er så opptatt av, består ikke i å komme mest mulig fri fra ubehag og lidelser. Den dypeste frihetsopplevelsen består i å kunne finne frihet midt i et liv hvor smerte, lidelse, urett og prøvelser ikke er til å komme bort ifra. En opplevelse av frihet som i seg har helbredende virkninger.

BAKGRUNNSBILDET er dystopisk: Kriser, kriger og omveltninger vil komme. Det kan ende opp med et styresett hvor all makt er samlet på få hender, med en total overvåkning av borgerne som resultat. Disse tingene beskrives ikke inngående, bare antydes som en mulighet.

   Spørsmålet er hvordan man kan overleve. For å belyse dette fortelles det fra livet til Lasse. Han har stått overfor krefter han har opplevd som overmektige. Han har kommet seg gjennom store påkjenninger og har lidd mye urett. På et underfullt vis kom hjelpen til ham fra omkretsen. Slik fikk han visshet om hva han kunne gjøre for å få et trygt fotfeste, og komme fri fra den overhengende faren for å gå til grunne. Som det sies i boken: Vi lever i «omkretsens tid». I sammenheng med bibelske forutsigelser forteller boken om Kristi gjenkomst i skyen som innevarsler at en ny tid er kommet.

   Et viktig poeng er at det som skjer i vår tid, er forutsett og forberedt fra århundrer tilbake. Myten om den norrøne guden Vidar og to norske folkeeventyr tolkes som eksempler på Guds forsyn og en kristendom som har levd og virket i det skjulte.

Kjøp boken

Papirboken kan kjøpes hos alle nettbokhandlere

Dette etterordet er skrevet etter at papirboken ble gitt ut. Det er med i e-boken og lydboken

Etterord - Bibelen om Kristi gjenkomst

Tilføyelser og utdypning av bibelsteder i boken

«Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky skjulte ham for øynene deres. Da de stod og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han drog bort, stod med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»  Apg 1,9-11

«Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»  Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!» Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene.» Matt 17,5-8

Disse to bibelstedene forteller om gjennombruddet av en himmelsk virkelighet. Overgangene er uklare.  Fortellingen om himmelfarten kan misoppfattes som om det er en rent fysisk sanselig tildragelse disiplene får se. Men det at to menn i hvite klær med ett står foran dem, bryter med dette, og markerer at det de ser inn i en åndelig virkelighet. Jesu oppstandelseslegeme er et på samme tid et fysisk og et åndelig legeme. Disiplene så i et syn at Jesus ble løftet opp og innhyllet i en sky. I Johannesevangeliet brukes et annet begrep om det samme. Her er det snakk om opphøyelse. Der sier Kristus om seg selv: «Når jeg er opphøyet over jorden, vil jeg trekke alt til meg» Joh 12,32. Men disiplene får ikke se hele Jesu opphøyelse til Faderen. Han blir borte i skyen. Her er skyen et bilde på et område mellom himmel og jord. Jesus ble opphøyet til Faderen. Den siste oppstigningen fra skyen til Faderen fikk ingen se. Men vi blir lovet at Kristus skal komme igjen fra Faderen til dette mellomområdet. Dette er Kristi gjenkomst i skyen. Med dette har han kommet oss mye nærmere. Et folkelig uttrykk gjenspeiler dette: «Det er mer mellom himmel og jord» sier man når man står overfor noe som er vanskelig å forklare, og som man undrer seg over.

I Vitnet beskriver jeg skyen som en imaginasjon.  Lyset strømmer ut ifra solen som sentrum. Det treffer skyen, brytes utallige ganger inne i skyen, og blir til et lys og omgir oss på alle kanter. Sentrum blir til omkrets. Vi er vant med å se at det hellige uttrykker seg som et senter for tilbedelse. Jesus var i sentrum, disiplene representerte sentrum, det samme kan sies om alle forkynnerne som fulgte etter. Kirker, klostre og hellige steder er sentra for Guds nærvær. Nå virker det hellige sterkere i omkretsen. Omkretsen er ikke lenger en verden av «skygger» slik som Platon uttrykker det i «Hulelignelsen». Omkretsen, det som omgir oss, er fullt av liv. Kristus vil hjelpe oss og rettlede oss gjennom selv dagligdagse ting i våre omgivelser. 

Opp gjennom tidene har kristne spurt seg: Når vil Kristus komme igjen? Finnes det noen form for tidsangivelse for Kristi gjenkomst?  Ja, det finnes!  I avslutningen til Johannesevangeliet fortelles det: Jesus sa til Peter: «Følg meg!» Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær (dvs. Johannes), fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: «Herre, hvem er det som skal forråde deg?» Da Peter fikk se ham, sa han til Jesus: «Herre, hva skal skje med ham?» Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»». Her markerer Jesus et skille mellom Peter og Johannes som vil vare helt til han kommer. Et annet sted sier han: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.» Joh 10, 16. Skillet mellom Peter og Johannes skulle altså oppheves ved Kristi gjenkomst. Inntil da skulle ikke Peter vite noe om Johannes’ vei. 

Peter står for kirken og den eksoteriske (eksoterisk = ytre) kristendommen. En kristendom åpen og tilgjengelig for alle. Johannes’ vei er som Jesus selv antyder, en vei kirken ikke skulle vite noe om. En esoterisk (esoterisk = indre) kristendom i som levde i det skjulte. I tillegg til den åpne kristendommen som kirken forvalter har det altså eksistert en kristendom som har levd i det skjulte siden Jesu tid. Kristne brorskap som har gitt viktige impulser i kulturutviklingen. Kirken har for det meste ikke visst om dette. Dette var hemmelige kristne felleskap som forvaltet en hemmelig innsikt i evangeliene, og som ikke ble korrumpert av maktforholdene i samfunnet som omga dem. Et viktig spørsmål å stille seg blir da dette: Hvordan er situasjonen i dag, finnes det en slik kristendom i det skjulte? 

Det er min erfaring at dette skillet er opphevet i vår tid. Det finnes en indre vei som et menneske kan gå i stilhet. Dette er fortsatt svært viktig. Men selve læren i den esoteriske kristendommen er nå åpent tilgjengelig for alle som søker den. Rudolf Steiner  blant flere, har gjennom bøker og foredrag redegjort for innholdet i den esoteriske kristendommen. Hemmelige selskaper som forvaltere av esoterisk visdom har derfor mistet all berettigelse. Slike selskaper, som fortsatt finnes, er blitt festepunkter for onde krefter. Vi lever i en tid hvor Peter og Johannes står åpne overfor hverandre. Kristenheten samles til en flokk, og godt er det. (Les mer om dette i 13. Samtale - Johannes-veien).

I Vitnet forteller jeg om en virkelighet som på en gang er nær oss, og samtidig fjern og uforståelig for de fleste mennesker. Slik vi lever i vår moderne tid er det tilsynelatende ikke plass til denne virkeligheten. Det er akkurat som om vi er fanget inn i en rasjonalitet hvor alt skal forståes og forklares på en bestemt måte. Og hvis noe ikke passer inn, er det en sterk tendens til ganske enkelt å ignorere, vende seg bort og skyve det uforklarlige ut av bevisstheten.

Dette er trist, for alt har en årsak og står inne i en sammenheng som er mulig å erkjenne. Vi trenger noen ganger å gi slipp på ordet forstå, og bytte det ut med ordet erkjennelse. Det å forstå er bare en del av erkjennelsen. Andre elementer er like viktige, ofte viktigere. I gammel tid, den gang menneskene søkte visdom, så man på åndslivet og det å søke erkjennelse som den høyeste formen for menneskelig virksomhet. Da tenkte man på erkjennelse som tredelt og besto av kunst, vitenskap og religion. Vitenskapen som vi setter i høysetet, er en vei til pålitelig kunnskap om alt som er fysisk og sanselig. Vi kan ofte ikke unnvære vitenskapen for å avgjøre hva som er sant og ikke sant. Derfor er det lett falle inn i en tro på at vitenskapen kan gi oss hele sannheten. Men slik er det ikke. Den vil alltid gi oss kunnskap i form av delsannheter. Det vi får vite gjennom vitenskapelig forskning vil alltid være ufullstendig. Derfor sier mange at alt er relativt og at det ikke finnes en absolutt sannhet. Denne formen for relativisme har tragiske følger for samfunnslivet og særlig for den oppvoksende slekt. 

I boken er dette et viktig tema. Utviklingen er kommet til et punkt hvor noe nytt har oppstått. Noe som ikke var der tidligere, og som bygger en bro over motsetningen mellom ånd og materie, indre og ytre virkelighet, og det subjektive og objektive. Jeg kaller dette for Kristus i skyen. Men det er ikke mulig å gi en enkel og tilfredsstillende forklaring på hva jeg mener med dette. I Østens filosofi og religioner har man tradisjon for at alt som er åndelig betydningsfullt, tar lang tid å tilegne seg. Ofte årevis med studier og øvelser. For meg har det vært et kontemplativt liv over flere tiår. Like fullt er det noe som er umiddelbart forståelig, og det er det jeg forteller om her.

Den utbredte relativismen i Vestens kultur og samfunnsliv rokker ved tilliten til at absolutt sannhet på en eller annen måte eksisterer. Ungdommen læres opp til at det ikke er noe som ligger fast og som kan gi et trygt ankerfeste for livene deres. Særlig alvorlig er konsekvensene for det moralske i livet. Dette gjør det vanskelig å fastholde sannheten, noe som driver fram dekadanse i kulturutviklingen. En ting er å vite hva som er sant, en annen ting er å fastholde sannheten under press. Eksperimenter om gruppepress viser hvordan mange mennesker ikke klarer å fastholde selv opplagte sannheter, bare gruppepresset blir sterkt nok. Utviklingen går nå i en retning hvor også tillitten til nyhetsformidlingen brytes ned. Vi lever i en kultur i drift bort ifra den forankringen kristendommen tidligere har gitt oss.

Opp imot denne utviklingen stiller jeg et enkelt menneskes vei gjennom livet. Hovedpersonen i boken, Lasse, er et veldig engasjert menneske. Han tar på seg store oppgaver i forhold til ungdom med adferdsproblemer, rus og kriminalitet. Det sterke engasjementet gjør at skjebneslagene han møter, rammer han med full tyngde. Det blir et spørsmål om å være eller ikke-være. Å gå til grunne med nedbrutt psykisk og fysisk helse, eller finne et nytt grunnlag å stå på og en kilde til nytt liv. Det som reddet ham, var en åpenbaring av sannhetens vesen (Stallopplevelsen). Dette vekket en kjærlighet til sannheten og at hjelpen på den smertefulle veien han hadde å gå, ikke var til å ta feil av. Han fikk full visshet når han trengte det som mest. Han gikk med tanker, tumlet med inntrykkene fra hva han hadde lest og lært, og så for seg forskjellige handlingsalternativer. Det overraskende var at akkurat da dette indre livet samlet seg til én tanke, skjedde det noe i den ytre virkeligheten. Det kunne være hendelser der ute, noe mennesker sa, noe han tilfeldigvis leste, eller det kunne være noe i naturen rundt ham - som samsvarte med det han tenkte, på en slik måte at han fikk visshet om hvordan han skulle handle.

Vi er vant med å dele virkeligheten i to. Først har vi den subjektive virkeligheten, det vil si hva vi opplever ut ifra vår egen synsvinkel. Den er farget av våre synser og meninger, hva vi har opplevd tidligere, hva vi ønsker og hvilke motiver vi har. Opp imot dette står den objektive virkeligheten. Den kan alle se. Der kan ting måle og veies. Der kan vi se nødvendige sammenhenger av årsak og virkning. Eller kan vi det?

Filosofene Georg Berkeley og David Hume levde på 1700-tallet. Som et eksempel på årsak og virkning, tok de for seg et enkelt fenomen som at en biljardkule A støter mot en annen biljardkule B, og får den til å trille. Men framholdt de; det vi erfarer er kun at A først triller, at A treffer B og at B så begynner å trille. Det er alt vi ser. Vi ser ingen nødvendig forbindelse eller et inntrykk av nødvendighet i tillegg til dette. Vår forestilling om at kule A forårsaker at kule B triller, det vil si at B med nødvendighet følger A, har derfor ingen objektiv gyldighet.  Vi ser bare at B følger A gjentatte ganger, og forventer at det samme vil skje neste gang A treffer B. Denne tankegangen som også gjelder naturlovene, er i dag allment akseptert.

Dette er viktig, fordi den materielle virkeligheten gir plass for at noe annet kan skje, nemlig underet. Eller sagt på en annen måte: Underet bryter ikke med den objektive virkeligheten, men hører til i denne.

En bekjent at meg som hadde et gjennomtenkt ateistisk livssyn, fortalte denne historien: En kveld på vårparten var mange barn ute og lekte og de voksne stelte i hagene sine. Flere så hva som hendte. Sønnen hans syklet i full fart ned en liten bakke og ut på en trafikkert vei. For sent oppdaget gutten lastebilen som kom fra venstre. Forhjulet kjørte over begge beina til gutten før den stoppet. Skrekkslagne naboer kom til, og det ble ringt etter ambulanse. Man fryktet at gutten var blitt alvorlig skadet. Etter å ha kommet seg av sjokket, reiste gutten seg opp. Bortsett fra noen små skrammer bak knærne, var gutten like fin! Det finnes mange lignende historier. 

Nå er vi framme ved poenget mitt: Det åndelige er ikke en egen virkelighet på siden av den materielle virkeligheten. I den materielle virkeligheten er det alltid plass for at det åndelige kan virke inn som en del av denne. Med andre ord har det vi kaller virkeligheten både en materiell og en åndelig side. 

I den tiden Jesus Kristus gikk blant menneskene gjorde han mange undere og han gikk dypt inn i den menneskelige tilværelsen. Han kalte seg selv Menneskesønnen. Hva mente han med det? Slik jeg har erfart det, uttrykker Menneskesønnen at Gud i det høyeste har kommet ned til oss. Han har vært et menneske blant mennesker og gjennomlevet fullt ut hva det vil si å være et menneske på jorden. Dette gjør ham til den gode gjeteren. Jesus sier: «Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg» Joh 10,14. Hva vi enn opplever av vanskeligheter, smerter og lidelser går han foran, fordi han på alle måter kjenner vår tilværelse som mennesker. 

Det er et problem at Bibelens billedverden går tapt for menneskene i vår tid. For noen år siden var jeg så heldig å få oppleve hva som i Bibelen menes med den gode gjeteren. Jeg var på ferie på en av de greske øyene. En kveld gikk jeg en tur langs sjøkanten, satte meg på en stein og spilte fløyte. Like ved så jeg en gjeter med en flokk sauer etter seg komme ut på en odde. Sauene spredte seg og beitet over hele odden. Etter en tid så jeg gjeteren løfte staven sin og kalle på sauene. De kom straks til ham. Så gikk han ut av odden mens alle sauene fulgte etter ham i en flokk. Det var et vakkert syn. Av erfaring vet jeg hvor vanskelig det er å flytte på sauer. Hvilken relasjon av tillit måtte ikke denne gjeteren ha opparbeidet hos sauene sine! 

Jesus fortalte disiplene en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menn-eske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’

Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Lukas 18, 2-8

Her er flere tolkninger mulige med hensyn til setningen «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» En tolkning er konkret, at han kommer igjen i en fysisk skikkelse. Dette svarer i så fall dårlig overens med hva Johannesevangeliet forteller. Kristi gjerning som menneske blant mennesker ble fullbrakt på korset: «Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det stod et kar der med eddikkvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt de opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd.» Joh 19, 28-30

Men det finnes flere muligheter: Vi kan tenke oss at Jesu gjenkomst betyr at vi kan se ham i åndelig skikkelse som en visjon, eller se ham slik disiplene så ham etter oppstandelsen. En merkelig uttalelse motsier dette:

I Johannes 16,10 sier Jesus: «Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger.» Det er lett å forstå, etter alt det Jesus fikk oppleve av menneskers ondskap, at rettferdigheten var at han gikk til Far. Rettferdigheten er hans opphøyde stilling hos Far. Bibelen forteller at det vil komme en dag da alle vil få se dette. Jesus sier: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre.» Matt 24. 

Her dreier det seg ikke om hjelp, men at alle mennesker skal få se hans makt og herlighet. Men hva har setningen: «og dere ser meg ikke lenger» med rettferdighet å gjøre? 

Det å være synlig betyr at vi kan få oppleve direkte Jesu godhet og kjærlighet, men det åpner også for urettferdighet i form av fornedrelse og ydmykelse, slik vi har sett fra hans jordiske liv. Rettferdigheten er at det ikke lenger er mulig å utsette ham for slike ting.

Bibelen forteller altså om to gjenkomster. Den ene handler om at vi skal få se hans makt og herlighet på den siste dag. Han samler sine utvalgte. Så går den gamle jord og himmel til grunne og en ny jord og himmel oppstår. Den andre gjenkomsten som er tema i boken Vitnet, er annerledes. Her dreier det seg om hjelp. Jesus forsikrer sine utvalgte om at han alltid hører deres bønner, og vil hjelpe. Men når Menneskesønnen uttrykker seg i den jordiske virkeligheten, vil hans utvalgte tro på ham da? Han forsikrer oss at han kommer og vil hjelpe, men han vil komme på en måte som fordrer tro, det vil si nok tro til å ta imot ham. For han vil ikke komme på en måte der han stiller seg åpen for negativitet fra menneskene. Rettferdigheten er at han er opphøyd til Far. Men han kan heller ikke, for å hjelpe menneskene, vise seg med stor makt og herlighet. Det ville i så fall være et syn så overveldende, all godhets opphav ville vise seg så sterkt at all ondskap ville måtte vike for det. Friheten til å velge mellom godt og ondt ville da ikke være mulig. 

Derfor kommer Menneskesønnen i det stille som en tyv om natten (Luk 12, 39-40), slik Lasse erfarte det. Mennesket kjenner ham i sitt indre liv og hjelpen stadfester han i den ytre objektive virkeligheten. Menneskesønnen viser seg som den gode gjeteren. Han går foran og viser vei i det jordiske livet. Det dreier seg ikke om å se Jesu skikkelse, men å høre ham. Slik som i det før nevnte sitatet: «Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»  

Denne hjelpen gir visshet, slik Lasse fikk visshet. Han fikk varsler om farer, slik som «den røde mopeden». Han lærte hvordan han kunne overleve undertrykking og fornedrelse, slik som i «militær-tjenesten». Og hvordan handle kraftfullt slik som «kanonsalutten». Det som nevnes i boken er bare noen få av mange slike hendelser. Forutsetningen er en tro på at Jesus Kristus, Menneskesønnen, kan vise seg på denne måten på jorden. Lasse opplevde sannheten, først i sitt indre, men dette var forbundet med usikkerhet og tvil. Da sannheten ble stadfestet også i det ytre, fikk han visshet.

Men alt dreier seg først og fremst om kjærlighet. Kjærlighet til sannheten, kjærlighet til våre medmennesker og kjærlighet til livet. Kjærlighet til Han som sier: «Jeg er veien, sannheten og livet» Joh 14,6

September 2019

Lars Michael Næss

Appendiks

Her er to artikler som eksempler på hva jeg mener med esoterisk kristendom, også kalt Johannesveien (Se Johannes 21, 20-23). Siden Jesu tid har den levd i det skjulte forvaltet av hemmelige brorskap. Slik har sann kristendom vært ivaretatt og beskyttet. For opp gjennom historiens gang har kristendommen stadig blitt knyttet til maktforhold i samfunnet, og har ofte blitt fordreid og mistolket. Nå lever vi i en tid hvor denne tidligere skjulte kristendommen kan åpnes opp som en «bok i boken».

 

Lars Michael Næss:

Numerologi i Bibelen. 7-tallet

Grekeren og matematikeren Pythagoras (ca. 570 – 495 f.Kr.) regnes som numerologiens grunnlegger. Hans mest berømte uttalelse er: Alt er tall! Med det mente han at alt i skaperverket er bygget opp rundt tall og kvaliteter knyttet til tallene. Tallene virker på oss enten vi forstår dem eller ikke. Numerologien har fått en ny aktualitet i vår tid på grunn av informasjonsteknologiens dominans. Alt som vises på skjermer ved bruk av IT er bygd opp av tall. Filosofisk materialisme med dens søkelys på tingene og den fysiske virkeligheten er ikke lenger toneangivende tenkemåte. Den er blitt erstattet av objektivisme. Det vil si en tenkemåte som søker å objektivisere virkeligheten ved å tallfeste og regne på den. Numerologien er viktig, fordi den åndelige siden av virkeligheten og det sjelelig-åndelige som forteller hvem vi er, ikke kan tallfestes på denne måten.

Numerologi var vel kjent i Palestina på Jesu tid. Jødene hadde sin egen numerologi, Gematria. De ga hver bokstav et tall og summen av tallene fortale hvilke egenskaper som var knyttet til et navn. Det er sannsynlig at Jesus og disiplene kjente til numerologien, og at Jesus brukte den slik som beskrevet her.

De fleste mennesker vil godta at tallene i Bibelen ikke er tilfeldig valgte tall, men er tall som har en spesiell betydning. Sju-tallet som et tall for det hellige og det fullkomne.  Man kan spørre seg: Har alt som har med sju-tallet å gjøre en betydning helt inn i detaljene? Peter spør Jesus: «Hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?». «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!» Hvorfor svarer ikke Jesus at vi skal tilgi så mange ganger at vi ikke kan telle dem? Og hvis vi tar ham bokstavelelig, skal vi slutte å tilgi etter 70×7=490 ganger? Dette gir ikke mening. Det som derimot gir mening, er at Jesus nevner 7-tallet tre ganger (i numerologien tar vi bort nullene, de er ikke egentlige tall, for 0 = ingenting). I numerologien er 777 tallet for trinnvis åndelig utvikling, for guddommelig fullendelse og for dommens dag *1. Den åpenbare betydningen er: Sett ikke noen grense for hvor mange ganger du vil tilgi din bror! I tillegg til dette et det en skjult betydning: La tilgivelse være del av åndelig utvikling og renselse som bringer det hellige inn i livet ditt, og du kan svare for deg på dommens dag.

Jesus og Peter viser med dette til hemmelighetene ved sju-tallet. Når Peter nevner sju setter han spørsmålet inn i sammenheng med det hellige. Underforstått spør han: Hva krever det hellige av oss når det gjelder tilgivelse? At Jesu svar gir mening når vi tar bort nullen i 70, viser at Jesus kjente til lovmessighetene knyttet til numerologien. Og han setter tallene inn i en fullkommen sammenheng, for det hellige er også det fullkomne.

Det er derfor viktig å merke seg at den vanlige tolkningen av bibelstedet ikke er fullkommen. Det å nevne et tallforhold 70×7=490 som vi så skal se bort ifra, er en ufullkommen måte å uttrykke seg på.

Sju-tallet er nevnt flere hundre ganger i Bibelen, noe som gjør det svært viktig å forstå hva tallet symboliserer. Det har mange ulike betydninger. Her vil jeg særlig se sju-tallet som tallet for det hellige, for et tidsforløp og for en åndelig utviklingsperiode. Gud skapte jorden på seks dager, den syvende dagen hvilte han. Sju-tallet viser her til at dager er det samme som utviklings-perioder Vi kjenner tallet fra historien om Faraos drøm om de sju magre og de sju fete kuene og Josefs tolkning av drømmen. Mange andre steder i Bibelen forteller sju-tallet om tidsforløp. Tre-tallet viser til en trinnvis utvikling opp til et høyere nivå. Dette kommer særlig til uttrykk i folkeeventyrene. Etter å ha klart den første prøven, møter Askeladden en andre prøve, og så den tredje prøven hvor prinsessen endelig blir vunnet.  De tre sju-tallene symboliserer ut ifra dette at tilgivelse er noe som forløper gjennom tre nivåer.

Jesus viser oss at tilgivelse ikke er noe vi enkelt kan bestemme oss for, men er en evne vi må tilegne oss gjennom åndelig utvikling.

Det første utviklingstrinnet handler om å tilegne oss en holdning om at tilgivelse er nødvendig og at vi i utgangspunktet ønsker å tilgi.

Dersom vår neste i alvorlig grad har såret oss, gjort oss urett, skadet oss eller rammet oss økonomisk, er det ofte ikke mulig å tilgi. Da må vi være villig til å bearbeide smerten, uretten, tapet, med tanke på å bli i stand til å tilgi. Dette er det andre utviklingstrinnet.

Når dette er bearbeidet og en forståelse av tilgivelsens nødvendighet har modnet, gjenstår det høyeste trinnet som gjelder forholdet til Gud og den verdensordenen han har skapt. Hvorfor har jeg lidd urett? Hva har jeg gjort for at forferdelige ting hendte nettopp meg? Dette tredje utviklingstrinnet kan bare antydes. Det rører ved mysteriet i kristendommen. Det er å søke en mening i det som skjer. Tilegne oss ærefrykt for visdommen i hendelsene. Se at vi alle kan falle for det onde. Være villige til å se avgrunnen vi bærer i oss. Frukten av det tredje utviklings-trinnet er en trygg grunn av tillit, tilgivelse og forsoning i livene våre, slik at vi ikke mister fotfestet samme hva som kan komme til å skje.

*1 Med dommens dag menes dommen ved jordtidens slutt. Da den gamle jord og himmel forgår, og en ny himmel og en ny jord oppstår.  777 kan sees som et motstykke til Dyrets tall som er 666, og står for trefoldig perfeksjon og endelige seier.

Lars Michael Næss:

Numerologi i Bibelen og tallet 153

I tillegg til den åpne kristendommen som kirken forvalter, har det eksistert en kristendom i det skjulte siden Jesu tid. Kristne brorskap som har gitt viktige impulser til kulturutviklingen. Kirken har for det meste ikke visst om dette. Dette var hemmelige kristne felleskap som forvaltet en hemmelig innsikt i evangeliene, og som ikke ble korrumpert av maktforholdene i samfunnet som omga dem. Denne læren er blitt kalt esoterisk (esoterisk = indre) i motsetning den eksoteriske (eksoterisk = ytre) som er kirken og en kristendom åpen for alle. Bibelen er full av tallfestelser. Teologene mener å forstå dem alle bortsett fra ett tall: tallet 153 i siste kapittel av Johannesevangeliet.

Johannesevangeliet forteller:

Det er morgen ved Tiberias-sjøen. Simon Peter, Johannes og noen andre av disiplene har vært ute hele natten og fisket uten å få noe. Da ser de Jesus stå på stranden. «Dere har vel ikke noe fisk», sier han til dem. «Nei», svarer de. «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk.» De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått. Simon Peter trakk garnet i land. Garnet var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt.

Opp gjennom kirkens 2000-årige historie har ingen fått bred støtte for en symbolsk forklaring av antallet 153 fisk i Johannesevangeliets. Teologen DA Carson diskuterer noen teorier og antyder at “Hvis evangelisten har en viss symbolikk i tankene knyttet til tallet 153, har han gjemt det godt.”

Himmelrikets hemmeligheter var ikke gitt alle

Johannes avslutter sitt evangelium med å si: «Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant. Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives». Johannes viser her at han vet mye mer enn det han har skrevet ned.

Johannes var en innviet. Hvis man holder seg til Bibelen, er det et faktum at himmelrikets hemmeligheter ikke var gitt alle.

Disiplene fikk en omfattende undervisning. Dette vises i lignelsen om såmannen. En viktig lignelse som Jesus fortalte til mengden som samlet seg omkring ham: Såmannen sår ut kornet. Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, noe falt blant tornebusker og noe falt i god jord. Etterpå kom disiplene til ham og spurte: «Hvorfor taler du til dem i lignelser?» Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter, men dem er det ikke gitt» (Matteus 13, 11). Deretter forklarer han dem lignelsen.

Nå tilgjengelig for alle

Vi lever i en tid hvor dette skillet ikke lenger har gyldighet. For den hemmelige læren er tilgjengelig for alle som søker den, uavhengig av de hemmelige broderskapene som tidligere forvaltet denne. Hemmelige selskaper som forvaltere av esoterisk visdom har derfor mistet all berettigelse. At numerologi hører med i den tidligere hemmelige læren kommer til uttrykk i tallet 153.

Numerologien har altså delvis hørt til det okkulte, (okkult betyr skjult), men er nå en åpen lære som enhver kan forholde seg fritt til. Numerologien handler om åndelige lovmessigheter som kan tjene både gode og onde formål.

Matematiske egenskaper ved tallet 153

153=17×9

Tverrsum: 1+5+3 = 9

Sum divisorer: 1+3+9+17+51+153 = 234. Tverrsum 9

Kvadratet av 153: 153 x1 53 = 23409. Tverrsum 9

Kuben av 153: 153 x 153 x 153 = 3581577. Tverrsum 9

Summen av tallene fram til 17: 1+2+3+4+5+6+7+8+9+10+11+12+13+14+15+16+17 = 153

Vi ser her at tallene 9 og 17 er viktige tall knyttet til tallet 153.

 

Fiskens mål: Her er 153 satt inn som bredde. Da blir høyden 265, 2+6+5=13/4,
som er tallet for bokstaven M og Marias tall.

Numerologisk er 153 et spesielt potent tall!

Se på bildet ovenfor. I hellig geometri er tallet 1 representert med en sirkel. 1+1=2 og symbolet med 2 sirkler koblet til hverandre hvor det skapes et 3. rom i sentrum kalles Vesica Piscis. Rommet i midten kalles «Mandorla» eller Fiskens mål og representerer tallet 153.

Fisken var symbolet for de første kristne, derfor kalles pavens ring «Fisker-ringen». Korset så de på som et grusomt torturinstrument.

Tverrsum: 1+5+3 = 9. Tallet 9 er forbundet med idealisme, initiativ, handling, gjennombrudd, sannhet og mot. 9 er tallet for universell kjærlighet og nestekjærlighet, men også humanisme, brorskap, medfølelse, tilgivelse og generøsitet. Det å hjelpe andre og forbedre verden. Tallet 9 besitter alle andre talls kvaliteter. Den kreative kraften i tallet 3 er tredoblet (3+3+3=9). Som det siste tallet i rekken er 9 tallet for avslutninger, men også for nye begynnelser. 9 er tallet for Den hellige ånd, dens kraft, dens gaver og dens virke. Det er 9 åndens frukter: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

17 er tallet for seier!

Det mest markerte trekket ved tallet 153 er at det er 17 gjentatt 9 ganger. Eller sagt på en annen måte; 17 er gjentatt gjennom hele tallrekken opp til 9. Dette gjør 153 til et ekstra potent tall med hensyn til hva 17-tallet uttrykker.

Jødene på Jesu tid var opptatt av tallene og tallkvalitetene. De nummererte de 22 bokstavene i sitt alfabet, og ga hver bokstav en spesiell betydning. For dem var 17-tallet spesielt fordi det representerte betydningsfulle innslag i deres religion og historie. I første mosebok fortelles det om hvordan Noah seiret over storflommen. «Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene». Viktigst her er imidlertid Førstegrødens høytid, som begynte den 17. dagen i vårmåneden Nisan, (den første måneden i jødenes kalender).

«Herren sa til Moses: Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og skjærer kornet der, da skal dere gå til presten med det første kornbåndet dere har skåret. Han skal svinge det for Herrens ansikt så dere kan vinne velvilje. Dagen etter sabbaten skal presten svinge kornbåndet. Den dagen dere svinger kornbåndet, skal dere bære fram et årsgammelt lam uten feil som brennoffer for Herren og grødeofferet som hører til. … Dette skal være en evig forskrift for dere gjennom alle slekter, hvor dere enn bor.» (3. Mos 23, 9-14)

Å seire over døden er den største av alle seire!

Selv om det er noe uenighet om tidfestingen av Jesu oppstandelse, er det godt belegg for å anta at Jesus stod opp fra de døde 17. Nisan, den første dagen i høytiden for førstegrøden. Hans oppstandelse var som et svinge-offer vist for Faderen som førstegrøden av høsten ved tidens ende. *1 Apostelen Paulus sa det slik:

«Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til.» (1. Korinter 15: 20-23)

Det hebraiske ordet Pesach betyr å passere, å unnta eller skåne. I påsken, som begynte med slaktingen av påskelammet den 14. Nisan, feiret Israel-folket sin befrielse fra slaveri under faraoene og dets dramatiske utvandring fra Egypt. I Det nye testamentet er offerlammet og lammets blod et sentralt symbol på Jesu offergjerning på korset. Akkurat som ødeleggeren “passerte” hvert hjem som er beskyttet av lammets blod, slik vil Gud “passere”, ikke utføre dom over alle troende som er beskyttet av lammets blod. Dette kalles frelse.  

Jødene regnet dagen fra solnedgang til solnedgang. Bibelen forteller at Jesus sto opp på den tredje dagen. På dagtid 14. Nisan, skjærtorsdag ble påskelammet slaktet. Etter solnedgang, 15. Nisan, fortsatt skjærtorsdag, ble påskemåltidet spist.  Langfredag 15. er den første dagen. Langfredag 16. etter solnedgang er den andre den andre, og lørdag etter solnedgang er den tredje. Den 17. Nisan begynte altså etter solnedgang på lørdagen da høytidssabbaten var over, og varte til solnedgang søndag. Disiplene fant graven tom søndag morgen som fortsatt var den 17. Nisan. Disiplene visste derfor at oppstandelsen var knyttet til tallet 17!

153 fisker – budskapet i tallet

Jesus har tidligere sagt til disiplene at han vil gjøre dem til menneskefiskere. Dette aktualiseres i det siste samværet med Jesus. De har fisket hele natten uten å få fisk. Jesus ber dem om å kaste ut nettet på høyre side av båten. Da de gjorde det, fikk de denne store fangsten. Høyre side av båten er styrbord. Jesus viser med dette at det styrende prinsippet for kristendommens utbredelse er tiltrekning. Fisken var allerede der, tiltrukket til båten!

153 er som vist, ikke et tilfeldig valgt tall, men et tall med spesielle matematiske og numerologiske egenskaper. Tallet gir kraft og retning for kristendommens utbredelse. For de innviede viste Jesus med dette tallet, at til tross for store påkjenninger, forfølgelser og nederlag, ville seierens dag komme. De var utrustet til å tåle alt og føre kristendommen fram til seier.

Historien har vist at det nettopp gikk slik. Forfølgelsene var grusomme. Romernes maktutøvelse var spesielt voldelig. Mange led martyrdøden. Til tross for dette seiret de kristne. Men kom det en seierens dag?

Ved dette tegn skal du seire!

 

Keiser Konstantin den store (272-337) gjorde en endelig slutt på forfølgelsene og innførte kristendommen i hele Romerriket. I år 303 var han vitne til keiser Diokletians «store forfølgelse», den mest alvorlige og grusomme forfølgelse av kristne i romersk historie. På veien til hele keisermakten innførte Konstantin religionsfrihet i de områdene av Romerriket han hersket over. På grunn av rivalisering om makten oppsto det borgerkrig mellom Konstantin og hans tidligere medkeiser, Maxentius som fortsatte forfølgelsene av kristne..

I 312 sto det avgjørende slaget utenfor Roma. Maxentius´ organiserte styrker var dobbelt å store som Konstantins, og befant seg i lange rekker vendt mot slagmarken, med ryggen mot elven Tiber. Konstantins hær ankom marken med ukjente symboler på sine faner og soldatenes skjold. Eusebius av Cæsarea, biskopen som skrev historien over de tidlige, kristne kirkene – beskrev hvordan Konstantin klokken 12 på dagen «så med sine egne øyne et trofé i himmelen hvor korset steg ut fra solens lys, og bar budskapet Τούτῳ Νίκα! Oversatt fra gresk: Ved dette tegn skal du seire! Ikke bare Konstantin, men hele hæren så mirakelet. I Eusebius’ redegjørelse hadde Konstantin en drøm den påfølgende natt, hvor Jesus Kristus kom til ham med det samme himmelske tegn, og ba ham å gjøre en fane for hæren hans med dette tegnet:

Eusebius beskrev tegnet som bokstaven Khi (Χ) lagt på tvers over bokstaven Rho (Ρ). Et symbol som representerte de to første bokstavene i den greske stavingen av ordet Christos eller Kristus. Forstått som symboler kan de to bokstavene sees som et kors som støtter opp et stående sverd. Et stående sverd er symbol for seier og erobring.

Khi er den 22. bokstaven i det greske alfabetet og Rho er den 17.  I numerologien er 22 et mestertall og tallet for det visjonære og handlekraftige. Det er tallet for å bygge og befeste noe av åndelig karakter i den materielle virkeligheten. 22/4 er en høyere svingning av bygge- og skapertallet 4. Dette er tallet for visjon og handlekraft som gjør drømmer til virkelighet. Og 17 er som vist, tallet for seier!

Konstantins seier ved dette merket spredte seg som en løpeild over hele Romerriket. Forfølgelsene av kristne tok helt slutt, og en stor blomstringstid for kristendommen fulgte.

Selve slaget ble kortvarig. Maxentius’ tropper ble brutt opp i det første angrepet under kraften av Konstantins kavaleri. De brøt rekkene og flyktet til elven. Maxentius flyktet sammen med dem og forsøkte å krysse broen, men ble dyttet av de mange flyktende soldatene ut i elven hvor han druknet.

Seierstallene i Norges historie

Få land i verden kan vise til en sterkere og gladere markering av nasjonaldagen enn Norge 17. mai. Vi feirer at fred og frihet har seiret. Over hele landet går barn i tog ledet av janitsjarkorps. Det er tankevekkende at disse togene er en omforming av krigerske uttrykksformer. Janitsjarene var tyrkiske elitesoldater som marsjerte til egen korpsmusikk. Og de glade Hurra! hurra! som barna roper, er en omforming av det tyrkiske kampropet Hrrrraaa!!!

Det er også tankevekkende at Norge ble til som en kristen nasjon ved slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Kong Olav ble drept i slaget, men saken han sto for seiret. Mange undere skjedde etterpå. Derfor ble han helgenkåret og kalt Sankt Olav. Seier oppsto av et nederlag! Denne seieren går som en understrøm i Norges historie. I nasjonalsangen heter det blant annet: Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.

Som nevnt besto seierstegnet keiser Konstantin fikk, av bokstaven Khi som er den 22. bokstaven i det greske alfabetet og Rho som er den 17. bokstaven. Tallet for 17. mai er 17+5= 22/4. Tallene for slaget på Stiklestad er 29 =11, måneden juli =7 og året 1030 =4. Dette blir: 11+7+4 = 22/4. Og 22/4 er som vi husker, tallet for å bygge og befeste noe åndelig i den materielle virkeligheten. Kimen ble lagt for Norge som en fredsnasjon, og kan sees i sammenheng med at vi hvert år står for tildelingen av Nobels fredspris.

Numerologiens betydning

 

Tetraden, pyramiden med ti punkter, var Phythagoras‘ viktigste symbol.

Hva kommer det av at tall er stillet inn i slike sammenhenger som jeg har vist her? Grekeren og matematikeren Pythagoras (ca. 570 – 495 f.Kr.) regnes som grunnleggeren av numerologien. Hans mest berømte uttalelse er: Alt er tall! Med det antydet han at i en dimensjon av virkeligheten er alt tall. For at tall skal ha en spesiell kraft må de forbindes med åndskrefter. I tradisjonell kristendom er det ikke uvanlig å sette numerologien i sammenheng med svart okkultisme. Det er riktig at onde mennesker bruker numerologi i sine ritualer, for å få makt over mennesker og sammenhenger. Men det er feil å tro at numerologien i seg selv ond. Tallenes kraft kan tjene både gode og onde formål.

Jeg har i denne artikkelen redegjort for at Gud viste sitt forsyn med de 153 fiskene. I det siste samværet Jesus hadde med disiplene ruster han dem for et framtidig virke. Med dette tallet viste han dem, at til tross for forfølgelsene og trengslene de hadde i vente, ville seierens dag en gang komme.

*1 Her nok en fascinerende detalj. Den dagen Jesus gjenoppsto på festen for førstegrøden, gråt Maria Magdalena ved den tomme graven. Hun hørte og kjente igjen Jesu stemme og henvendte seg til ham. Men Jesus Sa til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud» (Johannes 20,17)
Hvorfor fikk ikke Maria Magdalena berøre Jesus?
Den jødiske historikeren, Josefus som levde i det første århundret, avslørte at jødene under førstgrødens høytid ikke engang fikk røre kornbåndet før førstegrøden var blitt presentert for Gud i tempelet. (Josefus: Den jødiske oldtid 3.10.15) Jesus måtte presentere seg for Faderen før han kom i fysisk kontakt med mennesker.

Om meg selv

Jeg ble født i Oslo i 1947.  (i Oscarsgate 52 som fortalt i boken).

Livet har gitt meg svært allsidige livserfaringer. Jeg har vokst opp nær Ruseløkka skole i Oslo sentrum, med travle bygater, Slottsparken og bryggene som lekeområder fra 6-års alderen

Jeg begynte på en universitetsutdannelse og tok et grunnfag i psykologi, før jeg ble utkalt til siviltjeneste som jeg avtjente på en klinikk for narkomane. Der kom jeg i kontakt med den første bølgen av unge stoffmisbrukere fra Slottsparkenmijøet i Oslo. Dette førte til et engasjement for alternativ behandling, og en pionerinnsats for å etablere kollektiver for ungdom med rusproblemer, adferdsvansker  og kriminalitet. Jeg har bodd og arbeidet i 16 år i slike kollektiver. I denne tiden fikk jeg også en betydelig praksis i gårdsdrift og husdyrhold, skogsdrift og tømmerhugst.

Senere tok jeg utdanning og arbeidet som steinerskolelærer, men måtte avbryte etter noen år på grunn av sykdom. Siste del av yrkeslivet har jeg arbeidet som arkivar i to kulturinstitusjoner.

Mange bearbeider vanskelige livserfaringer gjennom å skrive en bok. Slik var det ikke med meg. Nesten alt jeg har skrevet om, var bearbeidet lenge før jeg begynte å skrive. Alt selvbiografisk er brukt for å belyse temaene i boken. Det er personlige erfaringer som løfter fram og konkretiserer det universelt menneskelige og det åndelige i vår tid.

Det kontemplative, det å grunne over ting i det stille, har alltid vært viktig for meg. Boken er et resultat av flere tiår med kontemplativt arbeid.

 

Kontakt: forlagetveien@gmail.com