Kristus i skyen
Guds hjelp i vår tid
Samtaler om sannhet, Kristi gjenkomst i skyen og troens levende virkelighet
I en tid der sannhet oppleves som flytende og relativ, står mange uten fast grunn under føttene. Jeg utforsker et annet perspektiv: at sannheten er levende, absolutt og virksom – og at den fortsatt griper inn i menneskers liv.
Boken Vitnet springer ut av en personlig åndelig opplevelse der jeg «så» at sannheten er levende og at den er verdens grunnvoll. Jeg så at ingen løgn kan fordrive sannheten, og at alt vil komme for en dag. Denne visjonen ble starten på en vandring der jeg har erfart Guds hjelp i hendelser som svarer til et indre søk etter sannhet.
Kristi nærvær forstås mindre som kraft som bare stråler ut fra et kirkelig eller dogmatisk sentrum, og mer som lys som også virker i omkretsen. Min erfaring er at kristendommens synlige sentrum har mistet mye av sin evne til å nå menneskene. Det betyr ikke at Kristus er borte. Det betyr at tyngdepunktet, slik jeg har møtt det, har forskjøvet seg. Kraften finnes på mangfoldig vis i omkretsen: i det som omgir oss, i hendelser vi ikke selv har planlagt, i møter, i kulturens skjulte bilder, i livet som fortsetter å bære oss når læresetningene ikke lenger bærer. Denne kraften kan virke tilbake mot sentrum og fornye kirken. Den skaper samhørighet mellom mennesket og verden, mellom mennesket og kosmos.
Jeg stiller to skyer mot hverandre. Den ene er nettskyen, den mørke skyen av informasjon, overvåking og fragmentering. Den andre er «Kristus i skyen», den lyse skyen som omslutter og bærer lys ned i det jordiske.
Vitnet er en roman, men også et vitnesbyrd. Den skildrer hvordan Kristi nærvær «i skyen» kan forstås og erfares i vår tid – i samtale med bibelske bilder og løfter, og med det håpet Skriften ennå holder åpent: at han skal komme igjen.
Mange kristne vektlegger i dag idealet om en «enkel tro». Men troens enkelhet er bare én side av evangeliet. Kristendommen taler også til menneskets dype, sannhetssøkende natur. Bibelen rommer både Jesu ord til de små og sårbare og Paulus’ tale om Guds skjulte visdom. Troen inviterer derfor ikke bare til tillit, men også til modning – til å utforske dybdene i kristendommen.
Jeg skriver ikke for å nå de mange. Jeg skriver for de få som vil ta dette til hjertet, prøve det i eget liv, og – der de har forutsetninger for det – prøve det mot Skriften. Jeg vet at jeg kan ta feil. Bitene må den enkelte legge sammen selv.
Lars Michael Næss: Vitnet – Samtaler om det åndelige i vår tid
Bokomtale
Vi lever i en tid med mørke horisonter. Kriger, klimaendringer, vold og en stigende flom av ondskap. Mange spør: Hvis Gud finnes, hvorfor lar han alt dette skje?
Denne boken viser at kristendommen fortsatt bærer et virkelig håp og en dyp fornyelseskraft – forankret i dens tidligste grunnlag.
Bygd på levd liv, beskriver boken hvordan Gud har åpnet en ny vei for mennesker til å motta Hans hjelp – nettopp når menneskeheten trenger det som mest.
Gjennom seksten dyptgående samtaler følger vi to menn som bringes sammen ved en tilfeldighet: Lasse Tornquist og den tretten år eldre Hans Brochmann. Lasse har gjennomgått en livsforvandlende åndelig erfaring han føler seg kalt til å dele. Hans, som kjemper mot kreft og vet at tiden hans er kort, er mest opptatt av Lasse selv og veien livet hans har tatt. I samspillet mellom dem smelter personlige historier og dype innsikter sammen til en helhet som åpner helt nye perspektiver.
To tilsynelatende vanlige mennesker - likevel berørt av opphøyde innblikk i den menneskelige eksistensen, løftet av kjærligheten som strømmer gjennom samtalene deres og blir den egentlige drivkraften i fortellingen.
Boken bringer også to tankevekkende norske eventyr og den norrøne myten om Vidar som overvinner Fenrisulven (beistet som levde av menneskeløgner) inn i vår egen tid – som sterke bilder på Guds forsyn. Det som utspiller seg i dag, synes å ha vært forberedt for lenge siden.
Kjøp boken
Papirboken kan bestilles fra alle bokhandlere
Kristus i skyen – omkretsens tid
Mange forbinder Kristi gjenkomst med et dramatisk og synlig komme: at Jesus trer frem i fysisk skikkelse. Jeg vitner om noe jeg selv har levd: at Kristus er virksom i det som omgir oss – i hendelser, møter og det jeg kaller «Kristus i skyen», eller Kristus i omkretsen.
Dette er ikke den endelige gjenkomsten alle skal se. Det er et nærvær som krever tro. Jeg leser det i lys av at Kristus er Veien, Sannheten og Livet (Joh 14,6), og at Ordet – Logos – ble kjød. Når jeg sier at sannheten er levende, er det ikke et tillegg til Kristus. Det er Kristus selv.
Oppdraget jeg tok på meg, var å formidle nettopp dette: Kristi nærvær i skyen, og den hjelpen jeg har erfart der. Jeg tok oppgaven fordi jeg så at hjelpen er nødvendig. Veldig mye avhenger av at mennesker søker sannheten – ikke bare i det store, men helt inn i små hendelser i eget liv – og tør prøve hjelpen, også gjennom lutringen og prøvelsene som følger med. Dette er kjernen i budskapet. Mindre viktig er det å være enig med meg i det andre jeg skriver om.»
Hva Bibelen sier – og hvordan jeg leser den
I Matteus 24 advarer Jesus mot dem som sier: «Se, her er Kristus» eller «Der er han». Gjenkomsten skal ikke reduseres til et sted eller en skikkelse vi kan peke på. Det jeg beskriver, er derfor ikke et synlig «her er han». Det er et nærvær som må prøves på evangeliene.
Skriften forteller samtidig om hendelser der hans nærvær blir tydelig uten at han står fram som en skikkelse alle kan peke på. På veien til Damaskus strålte et lys omkring Saulus. Han hørte: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.» Følgesvennene hørte stemmen, men så ingen.
På fjellet ble Jesus forvandlet. En røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede … Hør ham!»
Ved himmelfarten ble han skjult av en sky. To menn sa at han skulle komme igjen «på samme måte». I kirkens lesning peker dette fram mot et synlig komme. Skyen er samtidig, i hele Skriften, et bilde på herlighet som både skjuler og åpenbarer. Slik bruker jeg bildet når jeg taler om Kristus i skyen: det omsluttende nærværet – ikke en erstatning for det komme vi ennå venter.
Johannes og Paulus sier at Kristus både bor i oss og er større enn oss: «Bli i meg, så blir jeg i dere.» «Kristus i dere, håpet om herlighet.» Han «fyller alt i alle.» Det hører til hans vesen at han kan være i oss og omslutte oss.
Fra sentrum til omkrets
I kirkens lange historie har Kristus vært forkynt fra sentrum: gjennom kirken, liturgien og de autoritative talene. Det sentrumet er ikke tomt. Men i vår tid har jeg erfart at han også, og for mange, først viser seg fra omkretsen.
Skyen kan forstås som en imaginasjon: Lyset strømmer ut fra solen som sentrum, treffer skyen, brytes utallige ganger og omgir oss på alle kanter. Sentrum blir til omkrets. Det hellige virker i det som omgir oss – i hendelser, møter, skjebner og innskytelser vi ikke selv kunne ha skapt.
Kirken slik den er nå, bærer fortsatt dåp, skrift og et språk som er eldre enn min erfaring. Uten det ville ordene Kristus, sannhet og gjenkomst fort blitt private merkelapper. Samtidig kan kirken miste evne til å nå, stivne og såre. En mer moden kristendom, slik jeg håper den kan vokse i trengselstid, vil etter det jeg ser komme både fra det som ennå bæres i sentrum, og fra lyset som virker i omkretsen tilbake mot kirken.
Tegn i livet
Det indre og det ytre svarer til hverandre. Noen ganger kommer hjelpen som en ytre hendelse som nøyaktig møter et indre behov og tankene som lever i det indre. Andre ganger åpner samsvaret seg i et indre syn.
Den mest gjennomgripende erfaringen er beskrevet i Vitnet, i Stallopplevelsen: en personlig åpenbaring av Kristus som Logos, der han trer fram som Veien, Sannheten og Livet. De ytre hendelsene – i militærtjenesten, ved den røde mopeden, ved kanonsalutten og mange andre – bekreftet senere det samme.
Slik erfaring er ikke en inngangsbillett. Den som ikke har hatt slike syn, kan like fullt møte hjelpen i sitt eget liv.
Et synlig spor i tiden: 12-trinnsbevegelsen
Hvis nærværet i omkretsen er blitt tydeligere i vår tid, når skjedde et slikt skifte?
Her kan jeg bare si hva jeg tror, og jeg er åpen for at jeg tar feil. Begynnelsen av 1930-tallet bar depresjon, arbeidsløshet og totalitære ideologier. Hitler kom til makten i 1933. Dust Bowl i 1934 kan sees som et sinnbilde på mørke skyer. Krystallnatten, natt til 10. november 1938, tok fra jødene lovens beskyttelse. Skiftet, slik jeg leser det, kom da menneskeheten trengte hjelp som mest.
I 1935 ble Anonyme Alkoholikere til. Jeg leser denne bevegelsen som et sterkt tegn på hvordan hjelp kan virke fra omkretsen: livet som deles, ikke én leder som eier sannheten, ordet som går rundt i kretsen, hjelp som kommer som om utenfra, i rommet mellom menneskene.
Dette er omkretsens form, slik jeg kjenner den. Helbredelse skjer. Det rommer mer enn psykologi alene kan bære. Jeg forstår det som et sted der Kristus kan virke. Andre vil forklare det annerledes. Bitene må den enkelte legge selv.
At det er tolv trinn, leser jeg som bilde: tolv som kretsens tall. Det er ikke et bevis. Det er et spor.
Nærvær nå – og et komme som ennå ikke har skjedd
Jeg tror på begge deler.
Jeg tror på et nåtidig nærvær: hjelp som kommer stille, som krever tro, og som stadfestes i det indre og det ytre. «Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.»
Jeg tror på den endelige gjenkomsten: at Menneskesønnen skal komme med makt og herlighet, og at en ny himmel og en ny jord skal skapes.
Rettferdigheten er at Jesus er opphøyet til Faderen. Derfor kan han nå komme nær i det stille – for å hjelpe, uten å oppheve menneskets frihet.
Det jeg vitner om
Kristi gjenkomst er ikke bare en fremtidig begivenhet. Hans nærvær er også et lys i det som omgir oss. Slik har jeg erfart det. Slik er kallelsen jeg tok på meg: å formidle Kristus i skyen.
Jeg kaller ikke dette en allerede inntrådt gjenkomst som kirken må bekjenne. Jeg kaller det et vitnesbyrd om hjelp og nærvær, gitt til dem som vil ta det til hjertet og prøve det.
Dette er tegnet slik jeg har sett det.
Dette er det jeg vitner om.
Om meg selv
Jeg ble født i Oslo i 1947, og vokste opp ved Ruseløkka skole med Slottsparken, bryggene og de travle bygatene som mitt første landskap.
Livet har gitt meg en bred og uvanlig erfaringsbakgrunn. Etter et grunnfag i psykologi ble jeg utkalt til siviltjeneste på en klinikk for narkomane, der jeg møtte den første bølgen av unge stoffmisbrukere fra Slottsparken-miljøet.
Dette ble starten på et mangeårig engasjement for alternativ behandling og etablering av kollektiver for ungdom med rusproblemer, adferdsvansker og kriminalitet. Jeg bodde og arbeidet i slike kollektiver i 16 år, og fikk samtidig omfattende praksis i gårdsdrift, husdyrhold og skogsarbeid.
Senere utdannet jeg meg til steinerskolelærer, men måtte avbryte på grunn av sykdom. Siste del av yrkeslivet arbeidet jeg som arkivar i kulturinstitusjoner.
Jeg har i perioder vært preget av Rudolf Steiners skrifter, og har brukt enkelte bilder og motiver derfra. Mitt åndelige ståsted er ikke antroposofisk. Kjernen for meg ligger et annet sted: i vissheten om hvordan handle, og hvordan å forstå sammenhenger.
Ganske ofte består hjelpen i å forstå hva jeg ikke bør gjøre – slik den røde mopeden senere viste seg å være. Ved å lære sannheten å kjenne i det små, kan man lære å kjenne sannhetens vesen – den levende sannheten som er Kristus – og dermed stå støtt under livets forhold.
Jeg vet at jeg kan ta feil. Når det virkelig gjelder, har jeg likevel erfart at det er mulig å få visshet om hvordan handle, og om hvilke veier som ikke skal tas. Jeg har også erfart at den som i hjerte og forstand søker sannheten, er beskyttet, og at det er nødvendig med lutring og renselse for å se Guds hjelp i det vi må gjennom.
Røttene til dette ligger i evangeliene, kirken og i levd liv, ikke i mysterieveiene eller i et åndsvitenskapelig system. Boken og denne nettsiden er et vitnesbyrd om denne hjelpen, ikke et bidrag til antroposofien.
Mange skriver for å bearbeide vanskelige erfaringer. For meg var det motsatt: det jeg skriver om, var bearbeidet lenge før jeg begynte å skrive. De selvbiografiske delene er ikke skrevet for sin egen skyld, men for å belyse de universelle og åndelige temaene som boken tar opp.
Det kontemplative har fulgt meg hele livet. Boken er et resultat av flere tiår med stille arbeid, der erfaringer, refleksjon og indre lytting gradvis har fått form.
